Uten fast bopel til fast jobb og bolig

Jeg har vært så heldig å få møte mange spennende mennesker med ulike utfordringer både gjennom jobb og fritid. Felles for dem alle er at de er mennesker med rett til å bli sett på og behandlet som mennesker, de har samme rett som alle andre i samfunnet til å bli trodd og respektert. Mennesker som sliter med rus blir som oftest ikke trodd på, ikke vist den respekten de fortjener.

Et av de mest spennende møtene mine er nettopp med rusmisbrukere som selv ville tilbake til et normalt liv med arbeid. Den første jeg møtte av disse to var jeg veldig skeptisk til, skulle vi ta inn et «narkovrak» i arbeidstrening? Nei dette går ikke…det er enklere med en skolelei ungdom.  Men dette menneske ga meg ikke fred, hun ringte om og om igjen og ville ha praksis og til slutt gav jeg henne en sjanse noe jeg ikke har angret på i ettertid. Hun viste seg å være et arbeidsjern og med en vilje om å komme seg videre i livet. Ved å gi henne tillit, vise respekt og gi veiledning nådde vi målet om fast jobb og bolig men ikke uten motgang.

Dette møte gav meg et nytt syn på hva som kan bo i et menneske som sliter med rus. Da jeg fikk en telefon fra NAV som spurte om vi kunne ta inn en kar i starten av tretti årene som hadde rusa seg mer eller mindre fra tidlig tenår sa jeg umiddelbart ja til et møte.  Dette ble som en reise i en berg og dalbane. Noen dager gikk alt fint, andre dager kunne han sovne midt i arbeidstiden. Han uteble etter å ha truffet gamle mindre bra venner. Vi fikk hentet han inn igjen flere ganger. Det å få lov til å komme i posisjon til å hjelpe en person som er så langt fra det livet som blir regnet som normalt vil jeg kalle en gave.

En ung mann som var uten fast bopel og rusmisbruker i 2015 og som i dag er rusfri og i fast jobb, har fått nye venner og har en iver etter å kunne dele av sin historie for å kunne hjelpe andre må vel være bevis nok på at alle kan. Den største jobben har han gjort selv ved å ville. Ville ta imot hjelp til å rydde nye stier og bygge broer i hjernen slik at han ikke havna i gjørmehullene som han før sank ned i. Være villig til at noen dro han videre og gikk sammen med ham til stiene ble trygge nok til å gå alene som han sier det selv. At noen trodde på ham og at han ble behandlet som et menneske og ikke som avskum. Om et menneske bare vil så kan alt gå, men om viljen ikke er tilstede blir det vanskelig. Du kan leie hesten til vannet men du kan ikke tvinge den til å drikke.

Vi er alle ressurser på vår egen måte – det handler bare om tilrettelegging, tilpasning og vilje.

Alle kan.

Sveinung – veileder.

SYNC